undervisning 6

Hvem kan jeg stole på?

I denne undervisningen arbeidet vi med spørsmålene om tillit, sannhet og tro. Jeg startet med å spørre hvem vi stoler på i livet vårt. Mange nevnte familie og mennesker som står oss nær. Det er ofte der tillit bygges, gjennom erfaringer over tid der noen viser seg å være til å stole på. Samtidig vet vi at tillit ikke er noe som automatisk består. Den kan brytes når avtaler ikke holdes, eller når grensene som er satt, ikke respekteres.

For å gjøre dette konkret fortalte jeg en historie fra min egen barndom. Søsteren min og jeg hadde en avtale om å samle alt godteriet vårt i én skuff. Skuffen stod på rommet mitt, men innholdet var felles. Ordningen fungerte så lenge vi begge holdt oss til avtalen. Etter hvert begynte jeg å ta litt når hun ikke var der. Først sjelden, så oftere. Jeg sa ikke ifra og tenkte at det ikke ville bli lagt merke til. En dag åpnet hun skuffen og oppdaget at nesten alt var borte. Hun ble sint og skuffet. Da forstod jeg at det ikke bare handlet om godteri. Jeg hadde brutt avtalen og misbrukt tilliten hennes. Etter dette var det ikke like lett for henne å stole på meg igjen, og erfaringen lærte meg hvor sårbar tillit er, og hvor krevende den kan være å bygge opp på nytt.

Derfra gikk vi videre til Bibelen og til en tekst som tydelig beskriver tillit i møte med frykt. Teksten står i Matteusevangeliet, kapittel 14, vers 22–33:

Matteus 14,22–33

Straks etter fikk Jesus disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han sendte folkemengden fra seg. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Det ble kveld, og han var der alene.

Båten var allerede langt fra land og kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham komme gående på sjøen, ble de skrekkslagne og sa: «Det er et spøkelse!» Og de skrek av redsel.

Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!»

Peter tok til orde og sa: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.»

«Kom!» sa Jesus.

Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke og ropte: «Herre, redd meg!»

Straks rakte Jesus hånden ut og grep tak i ham og sa: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?»

Da de var kommet opp i båten, la vinden seg. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn.»

Vi snakket om hvordan denne teksten beskriver en situasjon preget av storm, mørke og tap av kontroll. Peter går på vannet så lenge han stoler på Jesu ord, men idet han lar blikket feste seg på vinden og bølgene, begynner han å synke. Det avgjørende øyeblikket er ikke at han synker, men at han roper om hjelp, og at Jesus griper tak i ham. Teksten viser at tro ikke handler om fravær av frykt, men om hvem man vender seg til når frykten tar over.

Denne bibelhistorien ble knyttet til en erfaring fra mitt eget liv. I en periode i 20-årene opplevde jeg en form for indre storm. Jeg manglet retning og fotfeste. Jeg hadde ikke penger, og jeg tenkte helt konkret at jeg ikke kunne gå på skole eller gjøre noe nytt fordi økonomien ikke strakk til. Jo mer jeg fokuserte på situasjonen, jo mer kjente jeg at jeg sank. Midt i dette vokste det fram en sterk overbevisning om at Gud kalte meg videre, selv om forutsetningene manglet. Jeg valgte å handle ut fra denne tilliten og begynte å ringe rundt til slekt og venner for å be om økonomisk støtte. Det opplevdes sårbart, men det var et bevisst valg om å stole på at Gud kunne bruke mennesker til å bære meg videre. I ettertid ser jeg dette som et øyeblikk der Gud grep tak i meg mens jeg var i ferd med å miste fotfestet.

Etter dette gikk vi over til en praktisk øvelse som Gunnar ledet. En konfirmant fikk komme fram, lukke øynene og lene seg bakover, mens en annen stod bak og tok imot. Den som falt, kunne ikke kontrollere situasjonen, men måtte stole på at den andre var der. Øvelsen viste på en enkel måte at tillit innebærer å gi fra seg kontroll og legge vekten sin et annet sted enn i seg selv.

Undervisningen samlet seg i erkjennelsen av at stormer er en del av livet. Spørsmålet er ikke om vi møter dem, men hvem vi stoler på når vi begynner å synke, og hvem vi roper til når vi trenger at noen griper tak.